Alenejul

I år er første jula jeg skal feire uten lillesøstra mi, som har gifta seg og skal være med svigers. Det kommer til å bli veldig rart, og litt trist! Hun har liksom vært der så lenge jeg kan huske mer eller mindre, selv om jeg aldri har tenkt noe over det. Før nå, når hun ikke er der.

Men jeg har fortsatt mange andre flotte å tilbringe julaften med; mamma, pappa, tante, onkel, mormor, fetter osv, så det kommer ikke til å mangle på familiekos.

Men hva med de som ikke er like heldige som meg? Kanskje er de enebarn. Kanskje er de enke eller enkemann. Kanskje er de barnløse, eller har barn som ikke bor i nærheten. Kanskje feirer de jul helt alene.

Hver tredje eldre føler seg ensom. Sjansen for at det tallet er enda høyere i jula er stor. Det finnes ikke noen tid på året som forbindes mer med familie og kos, enn jul. Det er en varm tid, med levende lys, god mat, flotte pakker og gode samtaler og latter. Men ikke for alle.

Heldigvis er ikke Lise (81) en av disse. I dag var jeg på besøk hos henne igjen, etter at jeg måtte avlyse forrige tirsdag. Denne ganga handla mye av praten selvfølgelig om jul, ettersom det er halvannen uke til julaften. Lise skal tilbringe julaften med søsteren og hennes familie, og det er både barn og barnebarn tilstede, så jeg tror og håper hun får en fin jul. Jeg er veldig glad for at hun har familie hun kan være hos. Jeg hadde garantert ikke klart å nyte min julaften hundre prosent, hvis jeg visste hun satt alene i Oslo.

Det var faktisk en reportasje om eldre som tilbringer jula alene som fikk meg til å vurdere å bli besøksvenn første ganga. Hjertet mitt gikk i tusen knas mens jeg så den reportasjen. Og det gjør det fortsatt, hver gang det kommer en reportasje om eldre som mer eller mindre sitter isolerte hjemme og bare eksisterer. Ikke lever. Derfor ble jeg besøksvenn.

Okei, så kunne jeg uansett ikke holdt Lise med selskap på selve julaften, om hun hadde vært alene. Men hun hadde i alle fall hatt en julegave å pakke opp. Et bevis på at noen tenker og bryr seg om henne.

(Vil du bli besøksvenn? Les mer om det her. Og les om bakgrunnen for denne bloggen her).

Dårlig samvittighet

I dag er det min tur til å ha dårlig samvittighet.

Jeg skulle egentlig besøkt Lise klokken 17 i ettermiddag, men jeg holder på å bli syk, og valgte derfor å utsette besøket. Det var absolutt ikke med lett hjerte jeg ringte for å si at jeg ikke kunne komme, men jeg kan heldigvis besøke henne neste tirsdag i stedet, så det blir ikke så altfor lenge for henne å vente, håper jeg.

Altså, jeg ligger ikke hjemme med 40 i feber og dør, men jeg kjenner kroppen min såpass godt at jeg vet når det er noe grums. Jeg hadde helt greit klart å sitte hos henne i et par timer, men det er ikke det det handler om. Det er ikke MEG det handler om. Det handler om Lise (81).

Fordi man må huske at eldre mennesker har dårligere helse og immunforsvar. Så det som er en ekstremt sår hals hos meg, kan fort bli en kraftig forkjølelse hos Lise. Det vet jeg jo ikke, kanskje er jeg helt fin i mårra. Men den sjansen er jeg ikke villig til å ta.

Derfor endte jeg opp med å utsette besøket en uke. Det er sånt som skjer, selv om man er besøksvenn har man et liv i tillegg. Man blir syk, man skal reise på ferie, man skal andre ting. Og av og til må man utsette. Det viktige er at man ringer og sier i fra, så ikke de sitter og venter og lurer på hvorfor du ikke kommer!

Lise tok det heldigvis fint, og jeg håper det går bra at jeg kommer neste uke i stedet. Det viktigste er tross alt at hun holder seg frisk, sånn at vi får mange flere tirsdager sammen også i 2010.

Napoleonskake

To uker går fort, spesielt når man rekker å skvise inn en uke i New York inni der! I dag var det på tide med nytt besøk hos Lise (81).


Denne gangen hadde jeg med et stykke Napoleonskake til henne. Under forrige besøk fant jeg nemlig ut at hun har bursdag rundt denne tiden, og at hun (som 99 prosent av alle eldre?) liker Napoleonskake. Det er jo ikke dyre greiene med et lite kakestykke, men så er det nok ikke kroneverdien som teller mest, heller. Jeg tror hun ble veldig overrasket over at jeg i det hele tatt husket bursdagen hennes, og jeg puttet kaken i kjøleskapet slik at hun kunne kose seg med den når jeg var gått.

Jeg måtte le da hun åpnet døren i dag. Det var så tydelig at hun også denne gangen hadde glemt at jeg skulle komme! Akkurat som forrige gang hadde hun notert ned datoen og klokkeslettet i boken sin. Men akkurat som forrige gang hadde hun glemt å se i boken. Jeg spurte om hun ville ha besøk selv om hun hadde glemt det, og det ville hun veldig gjerne. Så jeg velger å tro at det bare er et tilfelle av glemsomhet, og ikke at hun ikke ser frem til besøkene mine, hehe.

I dag var et veldig koselig besøk. Praten går lettere, og hun er mye mer pratsom enn de første to gangene. Det er deilig å føle at hun forholder seg til meg, at jeg ikke bare er en person som svinger innom med jevne mellomrom slik hjemmehjelpen gjør, men at hun faktisk har begynt å stole på meg og tro på meg. Nå er det mer en samtale enn en monolog fra min side, slik det hadde en tendens til å bli før. Hun husket at jeg hadde vært i USA, og hadde en haug av spørsmål på lager. Hvordan var det? Hva spiste vi? Bodde vi sammen alle fire der borte? Det satte jeg stor pris på!

Jeg tror også hun begynner å forstå og sette pris på at jeg kommer regelmessig. I dag da jeg reiste meg for å dra hjem gikk hun rett bort til boken sin for å notere neste gang jeg skulle komme, uten at jeg nevnte det med ett ord. Tidligere har jeg måtte spørre når det passer neste gang. Vi har også begynt å få en mer personlig tone i samtalen etterhvert som vi har blitt bedre kjent med hverandre, noe som gjør at vi kan både spøke og le. Som for eksempel av at hun ser ut til å alltid glemme når jeg skal komme. Det er blitt en intern spøk nå, som vi lo godt av flere ganger i løpet av kvelden. Hun smilte også godt da jeg minnet henne på Napoleonskaken som sto og ventet på henne i kjøleskapet, før jeg lukket døren bak meg. Det er ting som varmer.

De fleste som velger å bli besøksvenn, gjør det antakeligvis fordi de vil glede noen andre. Ikke for å lette på sin egen samvittighet. Men det er ikke til å legge skjul på at man faktisk får noe ut av besøkene selv også. Alt i fra gode historier og gammel lærdom, til følelsen det er å bety noe for noen! Det er ikke ego. Bare godt.

En av tingene man diskuterer på besøksvennkurs hos Røde Kors, er hvordan man forholder seg til den man besøker, både når det gjelder ærender, samtaletemaer og gaver. Det finnes ingen strenge regler, men de er ganske klare på at man ikke skal gi for mange gaver. Selvsagt kan man gjerne ha med seg en bukett blomster, eller en konfekt, til første møte, men gaver skal ikke være et fast innslag. Aller mest fordi det er jo ikke det besøkene skal handle om. I tillegg kan personen man besøker føle det ubehagelig hvis han eller hun ønsker å gi noe tilbake, men ikke har råd. For eksempel.

Men, til bursdag, jul og slike hendelser er det selvfølgelig bare koselig med en liten oppmerksomhet. Jeg vet i alle fall hva jeg skal kjøpe til Lise til jul.

En kalender hun kan henge på veggen, så hun husker når jeg kommer neste gang!

(Ønsker du å melde deg som besøksvenn? Klikk deg inn her)

En god nummer to

I dag var jeg og besøkte Lise (81) for andre gang. Vi avtalte datoen forrige gang, men da jeg ringte på var det en ganske overrasket Lise som åpnet døra. Hun hadde helt glemt at jeg skulle komme! Hun noterte det i boka forrige gang, men så er det det å huske å sjekke boka da :)

Jeg sa at jeg kunne komme tilbake en annen dag hvis det passet bedre, men hun ville gjerne ha besøk. Og dagens besøk føltes helt klart mer naturlig. Vi kunne snakke om hva som var nytt siden sist og hvordan ting hadde gått. Det var en mer normal flyt i samtalen. Det er jo selfølgelig fortsatt mye "20 spørsmål"-preg på praten, men det er jo sånn man blir kjent!

I dag skjønte jeg at jeg hadde rett angående blomstene jeg hadde med forrige gang. Jeg antok at de var visne for lenge siden, det er jo to uker siden jeg var der! Men der sto de, og blomstret som aldri før! Lise var veldig stolt over at de fortsatt var så fine, og de sto fortsatt godt plantet i vasen, midt på bordet. Det synes jeg var veldig koselig! Det eneste hun var litt oppgitt over var at hun ikke hadde noe å by på, siden jeg hadde overrasket henne. Men, så klart. Litt Solo hadde hun jo!

Jeg oppdaget også at man kan ha masse til felles, selv om det skiller 53 år. Vi snakket om hobbyer, og fant ut at begge to er håndballjenter. Vi snakket om jul, og oppdaget at begge synes jula begynner altfor tidlig når butikkene har julepynt allerede første uka i november. Det er ikke så mye som skal til, man må bare være interessert i å finne det ut! I dag var hun også mer pratsom, selv om det fortsatt er jeg som snakker mest. Men jeg merker at hun begynner å kanskje stole litt mer på meg, og at jeg faktisk bryr meg. Flere ganger i dag fortalte hun ting om seg selv, og flere ganger lo hun av ting jeg fortalte. Jeg håper det betyr at hun trives i mitt selskap!

Mange tenker at de ikke kan være besøksvenn fordi de ikke har tid, og for noen er det helt klart tilfelle. Jeg VET jeg har tid, men i dag hadde vært typisk en dag det var lett å tenke at jeg ikke orker, eller ikke kan. Jeg har hatt besøk siden mandag formiddag, jeg har vært på konsert, jeg har vasket tøy og pakket, og drar til New York i mårra tidlig. Og inni der skulle jeg få tid til å besøke Lise? Som sagt, det hadde helt klart vært enklere å være hjemme.

Men jeg rekker jo allikevel alt jeg skal. Kofferten står nesten ferdig pakket, og det er fortsatt flere timer til jeg skal legge meg. Og jeg har samtidig gledet og blitt bedre kjent med en søt dame på 81, som jeg er helt sikker på setter mer pris på de to timene jeg var der, enn jeg hadde satt pris på to ekstra timer på sofaen.

Det enkle er ikke alltid det beste, til tross for at Rema-Reitan påstår det.

(Les mer om bakgrunnen for denne bloggen her)

Første besøk!

Da har jeg møtt Lise (81).

Hun hadde ventet på besøk i over ett år, da jeg ringte på døren i dag. Det var et langt og ensomt år.

Jeg fikk vite litt om henne på forhånd, fra Røde Kors. Når man skal velge hvem man vil besøke, får man en kort oppsummering med alder, bosted, sykdommer og litt generell info. Jeg visste derfor at hun ikke var overveldende pratsom, og grublet litt på det i dagene før besøket. De som kjenner meg vet jo at jeg er *kremt*, i alle fall middels glad i å prate. Jeg var derfor både litt nervøs og litt nysgjerrig på hvordan det kom til å gå.

Det var en rar følelse å gå mot der hun bor, og vite at jeg skulle besøke noen jeg aldri hadde møtt, og ikke kjenner i det hele tatt! Tenk hvis vi ikke kunne fordra hverandre? Heldigvis kan man bytte venn hvis det ikke fungerer, selv om man så klart må gi det en sjanse først. Jeg var litt nervøs, jeg gruet meg litt, og gledet meg litt. Det føltes nesten som en date! For det handler jo om kjemi. Kom vi til å trives i hverandres selskap?

Jeg hadde kjøpt med en bukett med blomster til henne før jeg dro. Hun ble veldig glad for dem, og de ble plassert midt på stuebordet. Blomstene var knallrosa, og frisket opp i en ellers litt grå, trist og tom leilighet. Hun serverte meg Solo, men fortalte at den unge mannen som gjør ærend for henne hadde glemt å kjøpe kake, selv om hun hadde gitt ham beskjed om det. (Får forresten bestemødre en spesiell rabatt på Solo, egentlig? Kan virke sånn)

Hvordan starter man en samtale med noen man ikke kjenner i det hele tatt? Det er jo så mye å fortelle! Spesielt hvis man har levd i 81 år. Det ble litt famling i starten, men så kom vi godt i gang. Vi snakket om meg, jobben min, henne, døtrene, og ensomheten. Og samtalen gikk veldig fint! Hun fortalte gjerne om både det ene og det andre, men ting tar bare litt lenger tid. Jeg merket stor forskjell på tempoet på kommunikasjonen, og det fikk meg egentlig til å fundere litt over hvor enormt raskt vi unge kommuniserer med hverandre. Vi prater jo nesten forbi hverandre, ikke til hverandre.

Hun trives ikke veldig godt i leiligheten hun bor i nå. Hun flyttet dit for 2-3 år siden. Da jeg spurte hvorfor hun ikke trives, svarte hun "fordi jeg ikke kjenner noen her". Jeg vet det bor mange eldre i området, men hun kjenner ikke en eneste person. Og det er jammen ikke så lett å bli kjent med noen når man er gammel. Nye relasjoner fungerer ikke like enkelt som da vi var fem år og en felles glede over en boks med sand var nok til å bli bestevenner.

Jeg merket at hun var glad for å ha meg der. Da vi så på Dagsrevyen så jeg i øyekroken at hun stadig kikket bort på meg. Som om hun måtte sjekke at det faktisk var sant at det satt noen i stolen der. Hun fortalte at hun liker å gå på kino ("men det må være noe sånt romantiske greier, altså"), men har aldri hatt noen å gå med. Nå har hun det! Jeg ba henne følge med i avisen og si i fra hvis det dukket opp en film hun vil se. Ba henne også si i fra hvis det var et museum, en utstilling eller andre ting hun ville oppleve. Jeg tror det er en helt ny verden som åpenbarte seg for henne. En sosial verden hun ikke har vært en del av på mange, mange år.

Dette var bare et lite utdrag av de to timene jeg var hos Lise (81). Man kan ikke forvente så mye av et slikt første møte, man må alltid sparre litt før man blir bedre kjent og virkelig slipper den andre inn. Men jeg tror hun koste seg. Hun ville stadig fylle mer Solo i glasset mitt, som om fullere glass betydde lenger til jeg måtte gå.

Jeg føler meg ganske sikker på at hun får en god følelse i kroppen når hun ser på den rosa blomsterbuketten som står rett foran henne på stuebordet, som en stadig påminnelse om at det faktisk var noen som tok seg tid til å sitte i stolen hennes og prate med henne.

Om to uker skal jeg tilbake. Jeg håper hun husker å kjøpe Solo.

(P.S: Som besøksvenn har man taushetsplikt, så navn, bosted og slike ting skal ikke oppgis. Hun jeg besøker heter ikke Lise i virkeligheten.)

En sak verdt å blogge for

Da var jeg visst blitt en blogger, gitt.

Jeg hadde aldri verken trodd eller tenkt at jeg skulle blogge, men... Jeg har vel i grunnen gitt opp å bestemme sånne ting. Er det én ting jeg har funnet ut i løpet av de 28 årene jeg har vært her, er det at man kan planlegge seg halvt i hjel, men plutselig skjer det et eller anna som endrer på alt. Og så sitter man her med en blogg, allikevel. Jaja.

Men, jeg har ikke tenkt å fylle hodene deres med alle de hverdagslige gjøremålene mine. Jeg regner med dere har mer enn nok med å holde orden på deres egne gjøremål!

Nei, det som faktisk fikk meg til å opprette denne bloggen, er at jeg nettopp er blitt besøksvenn for Røde Kors. Jeg synes det er et samfunnsnyttig tiltak, og er veldig glad for at denne tjenesten finnes. Faktum er at det bor flere mennesker enn noen gang i Norge, og ironisk nok er det stadig flere som føler seg ensomme. Hvorfor? Det finnes sannsynligvis nesten like mange grunner som det finnes ensomme mennesker.

Grunnen til denne bloggen, er at jeg har lyst til å gi dere et innblikk i hvordan det er å være en besøksvenn. Kanskje har du aldri hørt om tjenesten? Kanskje har du hatt lyst til å melde deg, men er litt usikker på hvordan det fungerer, og om det er noe for deg? Eller kanskje kjenner du noen som kunne trengt en besøksvenn, som du kan videreformidle denne informasjonen til? Uansett, hvis jeg kan inspirere én eneste person til å melde seg som besøksvenn, eller fortelle om tjenesten til noen andre, er jeg takknemlig. Da har bloggen et poeng.

Tallene begynner å bli ganske sjokkerende. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er det cirka 50 000 mennesker som er sosialt isolerte her i landet. Og så mange som 120 000 oppgir at de ofte føler seg ensomme.

De aller fleste av de som føler seg ensomme, er eldre. Det er ganske naturlig, men like hjerteskjærende uansett. Det var det som fikk meg til å ville bli besøksvenn. Jeg hadde tenkt på å melde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke la være lenger. Det finnes bare så mange artikler og reportasjer med eldre mennesker som sitter alene, dag ut og dag inn, i påske, jul og alle andre høytider, man kan lese og se, før man må ta et valg. Enten må man slutte å bry seg, eller så må man gjøre noe med det. Jeg valgte det siste.

"Eldre mennesker er ikke noe for meg", tenker du kanskje. Nei, det er ikke noe for alle. Men det er ikke bare eldre som er ensomme. Mange av de som melder behov til Besøkstjenesten er unge. Noen av dem er innvandrere som ikke har noe sosialt nettverk. Andre er alenemødre. Noen er nye i en stor og skummel by. Mens andre kanskje er utstøtte av familie og venner, eller flykter fra dårlige omgivelser.

For å bli besøksvenn kan du bare melde deg hos Røde Kors, via dette skjemaet. Da blir du innkalt til kurs. Det er fire kurskvelder, som jeg opplevde som meget interessante og nyttige. Man går igjennom Røde Kors' historie (man får ikke jobbe for dem uten å godta å følge deres syv verdier. Du kan lese om dem her), hva det vil si å være en besøksvenn, og diskuterer temaer som sorg og demens. Det er også flere besøksvenner som er inne og forteller sin historie.

Da jeg var der, var det blant annet en gutt på min alder som var besøksvenn for en gutt i 20-årene. Han hadde vokst opp i en sekt, men hadde brutt ut og sto på bar bakke. Han havnet i dårlig miljø, misbrukte dop, og hadde ikke noe skolegang eller jobb. Han slet psykisk, og trengte mest av alt egentlig en kompis å prate med, som kunne hjelpe ham. For ham ble en besøksvenn løsningen. Han hjalp denne gutten til å søke seg inn på privatskole så han kunne få vitnemål. Han hjalp ham å redusere på dopbruken, og han ga ham et pustehull i en slitsom hverdag hver gang de møttes på kafé og diskuterte alt og ingenting. Til slutt ble de mer som likestilte kompiser.

Det er én måte å være besøksvenn på.

Er du redd for at å være besøksvenn skal ta for mye tid? Det finnes ingen universell regel om hvor mye tid man skal tilbringe med personen man besøker, det kommer helt an på tonen dere i mellom, og hvor mye tid du har. Men et minstekrav er 2 timer annenhver uke. De fleste kan unnse det. Men, kan du ikke, og har du ikke overskudd, bør du ikke melde deg. Selv om det står nesten 200 ensomme i kø her i Oslo Røde Kors, hjelper det ikke hvis du egentlig ikke har tid. For hvis det blir et ork, du sliter med både motivasjon og tid, blir det hele en negativ opplevelse for begge to. Du gruer det kanskje til å besøke, mens den som får besøk garantert merker at du egentlig ikke har lyst til å være der.

Det kan ta en stund å få tildelt en å besøke. For meg tok det mange måneder. Det spørs helt hva man ønsker selv, og i hvilket område man ønsker å ha en å besøke. Men nå har jeg endelig fått en match. Jeg ønsket meg en eldre person som er ensom, og som vil ha noen å prate med. Noen å gå tur med. Jeg ville ikke ha en som har psykiske problemer, fordi jeg rett og slett ikke orker det. Og det er det lov å si. Det er mye bedre å si i fra (man har intervju der man forteller hva man ønsker selv), enn at man får noe man egentlig ikke ønsker. Heller ikke det, er noen tjent med.

Dette blogginnlegget ble uhorvelig langt ser jeg, men... Det er en viktig sak. Og hvis du har kommet helt ned hit, har du kanskje lært noe underveis? Eller blitt inspirert? Jeg håper det.

Som sagt, poenget med denne bloggen er å dele min opplevelse som besøksvenn med dere. I innlegg fremover vil dere kunne lese om besøkene jeg gjør, hvordan jeg opplever dem, og hvordan det er å være en besøksvenn.

La besøkene begynne.