Jeg beklager at det har gått så lenge uten blogginnlegg! Sannheten er at det faktisk har gått så lenge uten at jeg har besøkt Lise (81) også.
Etter at hun var på sykehuset ble hun innlagt på et sykehjem for rehabilitering. Planen var å besøke henne der, men jeg har selv vært ganske syk i en lang periode nå, så jeg har rett og slett ikke hatt mulighet, dessverre. Men, jeg ringte henne til påske og forklarte at jeg var syk, og at jeg skulle komme så fort jeg ble frisk igjen. Så jeg håper virkelig hun ikke har følt at jeg har forlatt henne. Jeg kan love dere jeg har hatt dårlig samvittighet, og tenkt masse på henne. Men jeg har hatt mer enn nok med meg selv den siste tiden, så jeg har bare måtte innfinne meg med at jeg rett og slett ikke har kunne gjøre noe med det, og akseptert det. Det var ikke lett, men livet tar av og til uventede svinger, og da må man bare følge med. Noen ganger styrer kroppen over viljen, og da har man ikke noe annet valg enn å lytte til kroppen.
Men nå går ting heldigvis bedre, både for Lise og meg! Sola skinner (akkurat nå i alle fall, været er jo like ustabilt som vulkanen på Island), det blir gradvis varmere, og sommeren nærmer seg endelig!
Jeg ringte nettopp Lise for å høre om hun hadde lyst på besøk, og da kunne hun glad fortelle at hun får komme hjem fra sykehjemmet i morgen! Det er jo strålende nyheter, jeg var litt bekymret for at hun kanskje aldri ble god nok til å komme hjem. Jeg kunne høre på henne at hun var glad for det, det er nok ikke bare jeg som synes at hjemme er best.
Så da blir det endelig nytt besøk til torsdag, det blir hyggelig! Jeg har mye å fortelle, og jeg tipper hun også har det, ettersom det er så lenge siden sist. Nå har vi enda en ting til felles, som vi kan prate om. Vi har begge hatt noen tøffe måneder, og er blitt mange erfaringer rikere. Noen ganger betyr ikke en aldersforskjell på 53 år noe som helst.
