Alenejul

I år er første jula jeg skal feire uten lillesøstra mi, som har gifta seg og skal være med svigers. Det kommer til å bli veldig rart, og litt trist! Hun har liksom vært der så lenge jeg kan huske mer eller mindre, selv om jeg aldri har tenkt noe over det. Før nå, når hun ikke er der.

Men jeg har fortsatt mange andre flotte å tilbringe julaften med; mamma, pappa, tante, onkel, mormor, fetter osv, så det kommer ikke til å mangle på familiekos.

Men hva med de som ikke er like heldige som meg? Kanskje er de enebarn. Kanskje er de enke eller enkemann. Kanskje er de barnløse, eller har barn som ikke bor i nærheten. Kanskje feirer de jul helt alene.

Hver tredje eldre føler seg ensom. Sjansen for at det tallet er enda høyere i jula er stor. Det finnes ikke noen tid på året som forbindes mer med familie og kos, enn jul. Det er en varm tid, med levende lys, god mat, flotte pakker og gode samtaler og latter. Men ikke for alle.

Heldigvis er ikke Lise (81) en av disse. I dag var jeg på besøk hos henne igjen, etter at jeg måtte avlyse forrige tirsdag. Denne ganga handla mye av praten selvfølgelig om jul, ettersom det er halvannen uke til julaften. Lise skal tilbringe julaften med søsteren og hennes familie, og det er både barn og barnebarn tilstede, så jeg tror og håper hun får en fin jul. Jeg er veldig glad for at hun har familie hun kan være hos. Jeg hadde garantert ikke klart å nyte min julaften hundre prosent, hvis jeg visste hun satt alene i Oslo.

Det var faktisk en reportasje om eldre som tilbringer jula alene som fikk meg til å vurdere å bli besøksvenn første ganga. Hjertet mitt gikk i tusen knas mens jeg så den reportasjen. Og det gjør det fortsatt, hver gang det kommer en reportasje om eldre som mer eller mindre sitter isolerte hjemme og bare eksisterer. Ikke lever. Derfor ble jeg besøksvenn.

Okei, så kunne jeg uansett ikke holdt Lise med selskap på selve julaften, om hun hadde vært alene. Men hun hadde i alle fall hatt en julegave å pakke opp. Et bevis på at noen tenker og bryr seg om henne.

(Vil du bli besøksvenn? Les mer om det her. Og les om bakgrunnen for denne bloggen her).

Dårlig samvittighet

I dag er det min tur til å ha dårlig samvittighet.

Jeg skulle egentlig besøkt Lise klokken 17 i ettermiddag, men jeg holder på å bli syk, og valgte derfor å utsette besøket. Det var absolutt ikke med lett hjerte jeg ringte for å si at jeg ikke kunne komme, men jeg kan heldigvis besøke henne neste tirsdag i stedet, så det blir ikke så altfor lenge for henne å vente, håper jeg.

Altså, jeg ligger ikke hjemme med 40 i feber og dør, men jeg kjenner kroppen min såpass godt at jeg vet når det er noe grums. Jeg hadde helt greit klart å sitte hos henne i et par timer, men det er ikke det det handler om. Det er ikke MEG det handler om. Det handler om Lise (81).

Fordi man må huske at eldre mennesker har dårligere helse og immunforsvar. Så det som er en ekstremt sår hals hos meg, kan fort bli en kraftig forkjølelse hos Lise. Det vet jeg jo ikke, kanskje er jeg helt fin i mårra. Men den sjansen er jeg ikke villig til å ta.

Derfor endte jeg opp med å utsette besøket en uke. Det er sånt som skjer, selv om man er besøksvenn har man et liv i tillegg. Man blir syk, man skal reise på ferie, man skal andre ting. Og av og til må man utsette. Det viktige er at man ringer og sier i fra, så ikke de sitter og venter og lurer på hvorfor du ikke kommer!

Lise tok det heldigvis fint, og jeg håper det går bra at jeg kommer neste uke i stedet. Det viktigste er tross alt at hun holder seg frisk, sånn at vi får mange flere tirsdager sammen også i 2010.