En av tingene man må huske på når man er besøksvenn, er at det går på den man besøkers premisser. Dermed er det selvfølgelig ikke alltid at ting går som planlagt. Mange av dem som ønsker å ha besøksvenn er syke, og da varierer ofte dagsformen veldig. De kan ha psykiske problemer som gjør at de ikke orker å se deg selv om dere har avtalt besøk, eller de kan få cellegiftbehandling som sitter i kroppen i mange dager og dermed ikke er friske nok til å finne på noe. Sånt kan man aldri vite, og det er viktig å lytte og være oppmerksom på den man besøkers behov.
Vi avtaler alltid besøk to uker senere mens jeg er der, men jeg har funnet ut at det ofte er lurt å spørre før jeg kommer om det fortsatt passer med besøk. Og presiserer at det er lov å si nei, det er lov å endre mening, og lov å si at de rett og slett ikke orker i dag. Det er ikke noe problem, da finner vi bare en annen dag!
Det er klart at slik usikkerhet kan gjøre ting litt kompliserte av og til. Man takker for eksempel nei til andre ting fordi man skal på besøk, og så blir det ikke noe av. Men sånn er det bare, rett og slett. Det er en del av det å være besøksvenn. Man er der for noen andre, når de trenger deg. Som regel er det ikke noe problem å dra en dag eller to senere, eller utsette til neste uke!
Det er det Marit og jeg har gjort en del ganger nå. Siden jul har hun slitt en del med sykdom, og jeg har derfor fortsatt ikke fått besøkt henne. Men jeg holder kontakten, sender melding og spør hvordan formen er, om hun blir bedre, om hun orker besøk. Det er jo en form for omsorg, det også?
