Oppdatering

En liten hilsen: Jeg sender SMS med jevne mellomrom
for å vise at hun ikke er glemt.

Til dere som lurer på hvorfor det går så lang tid mellom innleggene, så er det rett og slett fordi også besøkene er uregelmessige.

Da jeg pleide å besøke Lise, var jeg der mer eller mindre en fast ukedag, annenhver uke. Det er standardkravet fra Røde Kors, at man skal være på besøk minst 4 timer i måneden. Men denne gangen, med Marit, er det ikke så lett å opprettholde den faste rytmen. Vi avtaler alltid nytt besøk to uker senere hver gang jeg er der, men siden hun har en sykdom som krever behandling med jevne mellomrom kommer det ofte noe i veien.

Nå er det lenge siden jeg har vært der, ettersom hun har vært bortreist på ferie, og jeg også har ferie denne uken. Hun er også blitt syk, og det blir dermed enda lengre tid før jeg ser henne igjen. Heldigvis kan vi beholde kontakten på SMS, så jeg får sjekket hvordan hun har det, og at det går greit med henne.

Det er nok en ting som er fint med at hun er litt yngre og kan bruke mobil og data, i motsetning til Lise som var over 80. For meg føles det veldig bra å kunne sende en melding innimellom for å vise at jeg ikke har glemt henne, selv om hun ikke kan ha besøk.

Det er viktig at ting går i Marits tempo, og vi har derfor avtalt at hun tar kontakt/sier i fra når hun er frisk nok til å få besøk igjen. I mellomtiden fortsetter jeg å sende litt meldinger, og håper hun synes det er koselig at det tikker inn litt omtanke med jevne mellomrom!

Fabelaktig selskap

Det er en ukes tid siden sist jeg var på besøk hos Marit, men jeg har ikke hatt tid til å skrive før nå. Beklager! Bursdagsfeiring tar sin tid ;)

Men, nå er jeg tilbake i alle fall! Og besøkene går som en drøm. Det er hyggelig å være der, og tiden flyr faktisk! To timer er borte på null komma svisj. Vi prater mye, begge to, og jeg føler vi begynner å bli litt kjent med hverandre allerede. Selv om jeg bare har vært på to besøk. Vi har definitivt en god tone, og har snakket både om personlige ting og generelle ting.

Det føles fint å kunne være litt personlige også, jeg føler vi får et litt mer ekte venneforhold da. Jeg har fortalt om mine tidligere jobber, familie, kjæreste og da jeg var utbrent i fjor. Hun har pratet om sitt privatliv, sykdommen og kattene sine. Vi prater og koser mye med dem, kattekvinner som vi er begge to hehe.

Siden Marit hadde falt og skadet kneet siden sist besøk, ble det dessverre ikke noe kafébesøk som vi hadde avtalt. Men, da har vi jo planen klar for neste besøk!

Under forrige besøk fant vi også ut at hun faktisk aldri har spist indisk mat, så da skal jeg definitivt sørge for at hun får testet det en gang. Men det får bli gangen etter det igjen, kanskje. Det er fint å ha planer, da har vi noe å se frem til. Begge to :)

Flying start!

I går var jeg på besøk hos Marit (55) for første gang, og det gikk så utrolig bra!

Etter å ha måtte utsette besøket i tre uker på grunn av sykdom og litt forskjellig, tok jeg endelig turen etter jobb i går. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle forvente, men jeg hadde pratet med henne på telefonen 3-4 ganger, og hun virket veldig koselig. Derfor var jeg egentlig ikke nervøs eller noe, mest spent. Spent på kjemien, spent på hvordan hun var, spent på om vi ville finne tonen.

Det var i alle fall ikke noe å bekymre seg for, viste det seg! Vi pratet i vei om både smått og stort, generelt og privat, og det var knapt et minutts pause. Absolutt ikke et vondt ord om Lise som jeg besøkte før, men for en forskjell det gjør når personen man besøker er snakkeglad! Himmel og hav... De to timene fløy av gårde, og det var faktisk slik at da jeg så at det var på tide å dra måtte jeg sjekke klokken to ganger for å se om det faktisk var gått to timer allerede!

Hun har både TV og data med nett, så hun er mer oppdatert på de samme tingene som jeg følger med på. Det gjorde at vi hadde ufattelig mange flere temaer å prate om, alt fra Idol til Ari Behn. Vi pratet selvfølgelig også en del om katter, ettersom vi begge er crazy catwomen, hehe. Hun hadde to kjempefine gutter, en ung og en gammel.

Marit er dessverre syk, og får jevnlig behandling på sykehuset. Derfor er hun redusert, og ganske bundet til leiligheten. Hun har aldri vært gift eller fått barn, og er enebarn, og da er det fort gjort å plutselig innse at man er ensom. Når man da i tillegg ikke har normal livskvalitet og kommer seg ut på forskjellige ting, kan livet bli tøft. Men Marit måtte heldigvis bare vente i to måneder fra hun meldte seg hos Røde Kors til hun fikk tildelt meg, så nå håper og tror jeg i alle fall at hun kan få en litt lysere hverdag et par ganger i måneden.

Hun har allerede planlagt at neste gang skal vi ta TT-taxi til en kafé hun liker å dra til av og til og drikke kaffe. Jeg gleder meg!

I tilfelle du trenger enda en god grunn

Gi de eldre en tur ut i høstværet,
la dem få nyte fargene som er på vei!
Foto: Lene Gunvaldsen

Kanskje vet du ikke helt hva en besøksvenn er eller gjør? Og dermed ikke helt skjønner hvorfor du bør bli det? Da jeg bestemte meg for å bli besøksvenn skrev jeg et par innlegg om akkurat det, de kan du lese her og her.

Og (dessverre) dukker det stadig opp nye grunner for at man skal melde seg som besøksvenn hos Røde Kors. 

I Aftenposten i dag får vi et veldig godt og veldig vondt bilde av hvorfor det er så viktig med frivillighetsarbeid. Avisen skriver om eldre som ikke får se noe annet enn veggen på sykehjemmet, og derfor velger å kjøpe "luftetjeneste". Hvor uverdig går det an å gjøre alderdommen? Firmaer som Omsorgsspesialisten tar 400 kroner for å trille en eldre person på luftetur i en time (!), mens som frivillig besøksvenn fra Røde Kors tar man de eldre med ut i to timer - gratis. Kun fordi man skjønner at de fortjener litt verdighet, respekt og frisk luft.

Bare se på 97 år gamle Reidun Næss, som blir tatt med langs Akerselva av besøksvennen Anna Fiske. Se på takknemligheten hennes.

Trenger du fortsatt flere grunner for å melde deg som besøksvenn? Jeg bare spør.

I dag skulle vært første besøk

Min nye venn heter Marit, og hun takket ja til å få besøk av meg!

I tiden fremover skal Marit og jeg forhåpentligvis ha mange hyggelige ettermiddager sammen.

Jeg merker at det er litt mindre skummelt med det første besøket denne gangen. Det er sikkert fordi jeg vet litt mer hva jeg går til. Selv om jeg jo ikke aner noe om hvordan Marit er, så virket hun som en hyggelig dame på telefonen i alle fall.

Jeg tror hun er veldig klar for besøk, da jeg ringte på tirsdag lurte hun på om jeg ville komme allerede på torsdag! Så da planla vi det. Men dessverre ble jeg grundig forkjøla, og måtte ringe og utsette. Heldigvis var ikke det noe problem, og vi har avtalt neste torsdag i stedet.

Hun virket mer pratsom enn Lise, og er en del yngre, så vi har kanskje litt mer til felles. Ettersom hun er i 50-årene er hun nok litt mer oppdatert på samfunnet og alle våre dippedutter og andre ting. Hun har mobil for eksempel. Jeg ser for meg at det kanskje kan gjøre ting litt enklere. Jeg husker jeg forsøkte å forklare hva en DVD-spiller var for Lise en gang, fordi jeg tenkte at det kanskje kunne være fin underholdning og hjelp for henne. Men det var ikke så lett, jeg tror vi ga litt opp begge to etter noen minutter.

Da jeg meldte meg som besøksvenn, var det opprinnelig fordi jeg gjerne ville besøke eldre mennesker som er ensomme. Og med eldre seg jeg jo helst for meg folk som Lise, som var 81. Men da Røde Kors fortalte meg om denne damen i 50-årene valgte jeg allikevel å takke ja til å være venn med henne.

Ensomhet har jo ingen aldersgrense.


(PS: Hun heter ikke Marit, men jeg kan selvsagt ikke si hva hun egentlig heter, så da kaller vi henne det)

Jeg skal få en ny venn!

Etter en lang, lang pause, skal jeg endelig begynne å besøke en ny person. Hurra!


Damen jeg besøkte tidligere ble dessverre syk og døde, og da jeg i tillegg selv var syk en lang periode i fjor, falt det seg naturlig å ta et opphold i besøksvennprogrammet. Jeg trengte tid for meg selv, og hadde ikke noe å gi til noen andre. Selv om det fortsatt finnes enormt mange ensomme der ute, så har de allikevel ikke så mye nytte av noen som ikke har noe å gi, som trenger det lille man har selv. Derfor legger også Røde Kors vekt på at å være Besøksvenn er noe du skal ha overskudd til, for å kunne dele av det til andre.


Nå er jeg endelig mer eller mindre tilbake i storslag, og derfor vil jeg få meg en ny venn! Jeg vet ikke hvem jeg skal få lov til å besøke ennå, det jobber Røde Kors med å finne ut av. Som første gangen jeg meldte meg, har de en altfor lang liste å ta av, men jeg fikk en liste med to forslag på mail. Det er klart det er litt spennende og nervepirrende, man skal jo tross alt forhåpentligvis bli godt kjent med denne personen, og besøke ham/henne i mange år fremover. Derfor er det utrolig viktig at kjemien stemmer.

Jeg synes den ene damen som ønsket venn virket interessant, hun hadde blant annet to katter. Katteeier som jeg er, tenker jeg selvfølgelig med en gang at det må da være en sabla hyggelig dame! I tillegg gir det jo automatisk noe å prate om, og en ting vi har til felles. Det er alltid et godt utgangspunkt.


Men det er ikke opp til meg, nå. Nå skal nemlig den hyggelige damen få høre om meg, og bestemme seg for om hun synes jeg virker hyggelig. Det er minst like skummelt!