Napoleonskake

To uker går fort, spesielt når man rekker å skvise inn en uke i New York inni der! I dag var det på tide med nytt besøk hos Lise (81).


Denne gangen hadde jeg med et stykke Napoleonskake til henne. Under forrige besøk fant jeg nemlig ut at hun har bursdag rundt denne tiden, og at hun (som 99 prosent av alle eldre?) liker Napoleonskake. Det er jo ikke dyre greiene med et lite kakestykke, men så er det nok ikke kroneverdien som teller mest, heller. Jeg tror hun ble veldig overrasket over at jeg i det hele tatt husket bursdagen hennes, og jeg puttet kaken i kjøleskapet slik at hun kunne kose seg med den når jeg var gått.

Jeg måtte le da hun åpnet døren i dag. Det var så tydelig at hun også denne gangen hadde glemt at jeg skulle komme! Akkurat som forrige gang hadde hun notert ned datoen og klokkeslettet i boken sin. Men akkurat som forrige gang hadde hun glemt å se i boken. Jeg spurte om hun ville ha besøk selv om hun hadde glemt det, og det ville hun veldig gjerne. Så jeg velger å tro at det bare er et tilfelle av glemsomhet, og ikke at hun ikke ser frem til besøkene mine, hehe.

I dag var et veldig koselig besøk. Praten går lettere, og hun er mye mer pratsom enn de første to gangene. Det er deilig å føle at hun forholder seg til meg, at jeg ikke bare er en person som svinger innom med jevne mellomrom slik hjemmehjelpen gjør, men at hun faktisk har begynt å stole på meg og tro på meg. Nå er det mer en samtale enn en monolog fra min side, slik det hadde en tendens til å bli før. Hun husket at jeg hadde vært i USA, og hadde en haug av spørsmål på lager. Hvordan var det? Hva spiste vi? Bodde vi sammen alle fire der borte? Det satte jeg stor pris på!

Jeg tror også hun begynner å forstå og sette pris på at jeg kommer regelmessig. I dag da jeg reiste meg for å dra hjem gikk hun rett bort til boken sin for å notere neste gang jeg skulle komme, uten at jeg nevnte det med ett ord. Tidligere har jeg måtte spørre når det passer neste gang. Vi har også begynt å få en mer personlig tone i samtalen etterhvert som vi har blitt bedre kjent med hverandre, noe som gjør at vi kan både spøke og le. Som for eksempel av at hun ser ut til å alltid glemme når jeg skal komme. Det er blitt en intern spøk nå, som vi lo godt av flere ganger i løpet av kvelden. Hun smilte også godt da jeg minnet henne på Napoleonskaken som sto og ventet på henne i kjøleskapet, før jeg lukket døren bak meg. Det er ting som varmer.

De fleste som velger å bli besøksvenn, gjør det antakeligvis fordi de vil glede noen andre. Ikke for å lette på sin egen samvittighet. Men det er ikke til å legge skjul på at man faktisk får noe ut av besøkene selv også. Alt i fra gode historier og gammel lærdom, til følelsen det er å bety noe for noen! Det er ikke ego. Bare godt.

En av tingene man diskuterer på besøksvennkurs hos Røde Kors, er hvordan man forholder seg til den man besøker, både når det gjelder ærender, samtaletemaer og gaver. Det finnes ingen strenge regler, men de er ganske klare på at man ikke skal gi for mange gaver. Selvsagt kan man gjerne ha med seg en bukett blomster, eller en konfekt, til første møte, men gaver skal ikke være et fast innslag. Aller mest fordi det er jo ikke det besøkene skal handle om. I tillegg kan personen man besøker føle det ubehagelig hvis han eller hun ønsker å gi noe tilbake, men ikke har råd. For eksempel.

Men, til bursdag, jul og slike hendelser er det selvfølgelig bare koselig med en liten oppmerksomhet. Jeg vet i alle fall hva jeg skal kjøpe til Lise til jul.

En kalender hun kan henge på veggen, så hun husker når jeg kommer neste gang!

(Ønsker du å melde deg som besøksvenn? Klikk deg inn her)