Første besøk!

Da har jeg møtt Lise (81).

Hun hadde ventet på besøk i over ett år, da jeg ringte på døren i dag. Det var et langt og ensomt år.

Jeg fikk vite litt om henne på forhånd, fra Røde Kors. Når man skal velge hvem man vil besøke, får man en kort oppsummering med alder, bosted, sykdommer og litt generell info. Jeg visste derfor at hun ikke var overveldende pratsom, og grublet litt på det i dagene før besøket. De som kjenner meg vet jo at jeg er *kremt*, i alle fall middels glad i å prate. Jeg var derfor både litt nervøs og litt nysgjerrig på hvordan det kom til å gå.

Det var en rar følelse å gå mot der hun bor, og vite at jeg skulle besøke noen jeg aldri hadde møtt, og ikke kjenner i det hele tatt! Tenk hvis vi ikke kunne fordra hverandre? Heldigvis kan man bytte venn hvis det ikke fungerer, selv om man så klart må gi det en sjanse først. Jeg var litt nervøs, jeg gruet meg litt, og gledet meg litt. Det føltes nesten som en date! For det handler jo om kjemi. Kom vi til å trives i hverandres selskap?

Jeg hadde kjøpt med en bukett med blomster til henne før jeg dro. Hun ble veldig glad for dem, og de ble plassert midt på stuebordet. Blomstene var knallrosa, og frisket opp i en ellers litt grå, trist og tom leilighet. Hun serverte meg Solo, men fortalte at den unge mannen som gjør ærend for henne hadde glemt å kjøpe kake, selv om hun hadde gitt ham beskjed om det. (Får forresten bestemødre en spesiell rabatt på Solo, egentlig? Kan virke sånn)

Hvordan starter man en samtale med noen man ikke kjenner i det hele tatt? Det er jo så mye å fortelle! Spesielt hvis man har levd i 81 år. Det ble litt famling i starten, men så kom vi godt i gang. Vi snakket om meg, jobben min, henne, døtrene, og ensomheten. Og samtalen gikk veldig fint! Hun fortalte gjerne om både det ene og det andre, men ting tar bare litt lenger tid. Jeg merket stor forskjell på tempoet på kommunikasjonen, og det fikk meg egentlig til å fundere litt over hvor enormt raskt vi unge kommuniserer med hverandre. Vi prater jo nesten forbi hverandre, ikke til hverandre.

Hun trives ikke veldig godt i leiligheten hun bor i nå. Hun flyttet dit for 2-3 år siden. Da jeg spurte hvorfor hun ikke trives, svarte hun "fordi jeg ikke kjenner noen her". Jeg vet det bor mange eldre i området, men hun kjenner ikke en eneste person. Og det er jammen ikke så lett å bli kjent med noen når man er gammel. Nye relasjoner fungerer ikke like enkelt som da vi var fem år og en felles glede over en boks med sand var nok til å bli bestevenner.

Jeg merket at hun var glad for å ha meg der. Da vi så på Dagsrevyen så jeg i øyekroken at hun stadig kikket bort på meg. Som om hun måtte sjekke at det faktisk var sant at det satt noen i stolen der. Hun fortalte at hun liker å gå på kino ("men det må være noe sånt romantiske greier, altså"), men har aldri hatt noen å gå med. Nå har hun det! Jeg ba henne følge med i avisen og si i fra hvis det dukket opp en film hun vil se. Ba henne også si i fra hvis det var et museum, en utstilling eller andre ting hun ville oppleve. Jeg tror det er en helt ny verden som åpenbarte seg for henne. En sosial verden hun ikke har vært en del av på mange, mange år.

Dette var bare et lite utdrag av de to timene jeg var hos Lise (81). Man kan ikke forvente så mye av et slikt første møte, man må alltid sparre litt før man blir bedre kjent og virkelig slipper den andre inn. Men jeg tror hun koste seg. Hun ville stadig fylle mer Solo i glasset mitt, som om fullere glass betydde lenger til jeg måtte gå.

Jeg føler meg ganske sikker på at hun får en god følelse i kroppen når hun ser på den rosa blomsterbuketten som står rett foran henne på stuebordet, som en stadig påminnelse om at det faktisk var noen som tok seg tid til å sitte i stolen hennes og prate med henne.

Om to uker skal jeg tilbake. Jeg håper hun husker å kjøpe Solo.

(P.S: Som besøksvenn har man taushetsplikt, så navn, bosted og slike ting skal ikke oppgis. Hun jeg besøker heter ikke Lise i virkeligheten.)

En sak verdt å blogge for

Da var jeg visst blitt en blogger, gitt.

Jeg hadde aldri verken trodd eller tenkt at jeg skulle blogge, men... Jeg har vel i grunnen gitt opp å bestemme sånne ting. Er det én ting jeg har funnet ut i løpet av de 28 årene jeg har vært her, er det at man kan planlegge seg halvt i hjel, men plutselig skjer det et eller anna som endrer på alt. Og så sitter man her med en blogg, allikevel. Jaja.

Men, jeg har ikke tenkt å fylle hodene deres med alle de hverdagslige gjøremålene mine. Jeg regner med dere har mer enn nok med å holde orden på deres egne gjøremål!

Nei, det som faktisk fikk meg til å opprette denne bloggen, er at jeg nettopp er blitt besøksvenn for Røde Kors. Jeg synes det er et samfunnsnyttig tiltak, og er veldig glad for at denne tjenesten finnes. Faktum er at det bor flere mennesker enn noen gang i Norge, og ironisk nok er det stadig flere som føler seg ensomme. Hvorfor? Det finnes sannsynligvis nesten like mange grunner som det finnes ensomme mennesker.

Grunnen til denne bloggen, er at jeg har lyst til å gi dere et innblikk i hvordan det er å være en besøksvenn. Kanskje har du aldri hørt om tjenesten? Kanskje har du hatt lyst til å melde deg, men er litt usikker på hvordan det fungerer, og om det er noe for deg? Eller kanskje kjenner du noen som kunne trengt en besøksvenn, som du kan videreformidle denne informasjonen til? Uansett, hvis jeg kan inspirere én eneste person til å melde seg som besøksvenn, eller fortelle om tjenesten til noen andre, er jeg takknemlig. Da har bloggen et poeng.

Tallene begynner å bli ganske sjokkerende. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er det cirka 50 000 mennesker som er sosialt isolerte her i landet. Og så mange som 120 000 oppgir at de ofte føler seg ensomme.

De aller fleste av de som føler seg ensomme, er eldre. Det er ganske naturlig, men like hjerteskjærende uansett. Det var det som fikk meg til å ville bli besøksvenn. Jeg hadde tenkt på å melde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke la være lenger. Det finnes bare så mange artikler og reportasjer med eldre mennesker som sitter alene, dag ut og dag inn, i påske, jul og alle andre høytider, man kan lese og se, før man må ta et valg. Enten må man slutte å bry seg, eller så må man gjøre noe med det. Jeg valgte det siste.

"Eldre mennesker er ikke noe for meg", tenker du kanskje. Nei, det er ikke noe for alle. Men det er ikke bare eldre som er ensomme. Mange av de som melder behov til Besøkstjenesten er unge. Noen av dem er innvandrere som ikke har noe sosialt nettverk. Andre er alenemødre. Noen er nye i en stor og skummel by. Mens andre kanskje er utstøtte av familie og venner, eller flykter fra dårlige omgivelser.

For å bli besøksvenn kan du bare melde deg hos Røde Kors, via dette skjemaet. Da blir du innkalt til kurs. Det er fire kurskvelder, som jeg opplevde som meget interessante og nyttige. Man går igjennom Røde Kors' historie (man får ikke jobbe for dem uten å godta å følge deres syv verdier. Du kan lese om dem her), hva det vil si å være en besøksvenn, og diskuterer temaer som sorg og demens. Det er også flere besøksvenner som er inne og forteller sin historie.

Da jeg var der, var det blant annet en gutt på min alder som var besøksvenn for en gutt i 20-årene. Han hadde vokst opp i en sekt, men hadde brutt ut og sto på bar bakke. Han havnet i dårlig miljø, misbrukte dop, og hadde ikke noe skolegang eller jobb. Han slet psykisk, og trengte mest av alt egentlig en kompis å prate med, som kunne hjelpe ham. For ham ble en besøksvenn løsningen. Han hjalp denne gutten til å søke seg inn på privatskole så han kunne få vitnemål. Han hjalp ham å redusere på dopbruken, og han ga ham et pustehull i en slitsom hverdag hver gang de møttes på kafé og diskuterte alt og ingenting. Til slutt ble de mer som likestilte kompiser.

Det er én måte å være besøksvenn på.

Er du redd for at å være besøksvenn skal ta for mye tid? Det finnes ingen universell regel om hvor mye tid man skal tilbringe med personen man besøker, det kommer helt an på tonen dere i mellom, og hvor mye tid du har. Men et minstekrav er 2 timer annenhver uke. De fleste kan unnse det. Men, kan du ikke, og har du ikke overskudd, bør du ikke melde deg. Selv om det står nesten 200 ensomme i kø her i Oslo Røde Kors, hjelper det ikke hvis du egentlig ikke har tid. For hvis det blir et ork, du sliter med både motivasjon og tid, blir det hele en negativ opplevelse for begge to. Du gruer det kanskje til å besøke, mens den som får besøk garantert merker at du egentlig ikke har lyst til å være der.

Det kan ta en stund å få tildelt en å besøke. For meg tok det mange måneder. Det spørs helt hva man ønsker selv, og i hvilket område man ønsker å ha en å besøke. Men nå har jeg endelig fått en match. Jeg ønsket meg en eldre person som er ensom, og som vil ha noen å prate med. Noen å gå tur med. Jeg ville ikke ha en som har psykiske problemer, fordi jeg rett og slett ikke orker det. Og det er det lov å si. Det er mye bedre å si i fra (man har intervju der man forteller hva man ønsker selv), enn at man får noe man egentlig ikke ønsker. Heller ikke det, er noen tjent med.

Dette blogginnlegget ble uhorvelig langt ser jeg, men... Det er en viktig sak. Og hvis du har kommet helt ned hit, har du kanskje lært noe underveis? Eller blitt inspirert? Jeg håper det.

Som sagt, poenget med denne bloggen er å dele min opplevelse som besøksvenn med dere. I innlegg fremover vil dere kunne lese om besøkene jeg gjør, hvordan jeg opplever dem, og hvordan det er å være en besøksvenn.

La besøkene begynne.