lørdag 6. mars 2010

Sykebesøk

I dag har jeg vært på sykehuset og besøkt Lise (81).

Jeg var først veldig i tvil om jeg skulle ringe først, eller bare dra å besøke henne, og landet på det siste etterhvert. Tidligere i dag ringte også søsteren hennes meg og fortalte at hun fint kunne ta imot besøk, så da var det bare å tre på seg solbrillene og traske til sykehuset.

Jeg hadde hentet en liten bunke med ferske ukeblader til henne, og hadde også med et par stykker gulrotkake. Jeg bakte i går, så jeg tenkte det kunne være godt med litt søtsaker og en liten oppmuntring. På veien gikk jeg også innom og handlet en bukett tulipaner. Når hun ikke får vært ute i solen, får vi bringe våren inn til henne! :)

Jeg tror ikke søsteren hadde fortalt at jeg skulle komme, for da jeg kom inn døra (etter å ha funnet veien gjennom en uendelig labyrint av ganger. Hva er det med sykehus?) smilte hun stort! Det så ut som hun ble veldig overrasket, og veldig glad. Hun satte stor pris på alle tingene jeg hadde med, og vi ble sittende og prate en liten stund. Det er så lenge siden jeg har sett henne, så vi hadde jo litt å ta igjen! I tillegg ble også søsteren sittende, så jeg pratet en del med henne også. Jeg spurte selvfølgelig om hva som hadde skjedd (hun falt), jeg fortalte om den nye leiligheten jeg har kjøpt, og at jeg nå skal skaffe meg katt, og vi pratet litt om at hun kanskje må til rehabilitering etterpå.

Hun var heldigvis ved godt mot, og på en måte tror jeg faktisk hun synes det er ganske OK på sykehuset. Der har hun jo mange å prate med, de var fire eldre damer som delte rom. Jeg merker jo at hun begynner å bli litt gammel, hun husker ikke så godt, hører dårlig, og har generelt ikke så god helse lenger. Jeg tenker litt på om hun kanskje egentlig burde bodd på et senter, jeg tror hun ville trives godt. Der har hun jo masse andre folk rundt seg, og slipper å sitte alene hver kveld. Men, hun er nok ikke syk nok til å havne der ennå. Både dessverre og heldigvis.

Jeg synes egentlig det er ganske idiotisk det systemet som er i eldrepleien nå. For å få plass på et senter, må det faktisk være så dårlig stelt at man ikke klarer å ta vare på seg selv lenger. Selvfølgelig skal man få pleie når man er så syk, men jeg skulle ønske eldre som ønsket å bo litt mer sosialt også kunne få plass, uten å være så syke. Jeg tror de ville fått mye mer ut av alderdommen da, enn når de sitter på hver sin tue i hver sin blokk. Alene.

De eldre i landet vårt trenger ikke bare fysisk tilsyn. De trenger selskap og venner. Akkurat som du og jeg.
Les bakgrunnen for denne bloggen her.

torsdag 4. mars 2010

Oppdatering

Jeg begynte så smått å bli litt bekymret, etter at jeg i dag morges fortsatt ikke hadde fått fatt i Lise (81).

Jeg forsøkte å ringe henne flere ganger i går ettermiddag og kveld, og jeg forsøkte også i dag morges. Til slutt ringte jeg Røde Kors' besøkstjeneste. Når man deltar på kursene for å bli besøksvenn, går de igjennom hva man skal gjøre hvis vi opplever slike situasjoner. Det er jo ofte gamle, syke og litt skrøpelige mennesker vi besøker, så det hender jo faktisk at noe er galt.

Det enkleste er bare å ringe til kontaktpersonen i Besøkstjenesten, og forklare situasjonen. Så det gjorde jeg. Siden jeg visste at Lise har hjemmepleier, ventet jeg et par dager for å se om jeg fikk fatt i henne. Hadde hun ikke hatt hjemmepleier, hadde jeg ringt med en gang.

Fordelen med å kontakte Besøkstjenesten, er at de vet nøyaktig hvem de skal ringe, og de har mer tyngde når det gjelder å finne ut hva som har skjedd.

Det viste seg at Lise er innlagt på sykehus, dessverre. Jeg tenkte at det kanskje var en liten mulighet for det, ettersom hun måtte flytte den forrige avtalen vår på grunn av at hun skulle til legen. Hun har, som så mange andre eldre, trøbbel med ledd som ikke vil fungere like godt lenger.

Jeg forsøkte å ringe henne for å høre om hun vil ha besøk, men hun tok ikke telefonen. Jeg skal prøve å ringe litt senere, men er litt usikker på om jeg bare skal stikke og besøke henne i morgen, selv om jeg ikke får spurt om hun vil ha besøk. Det kan jo hende at hun ikke er i form til besøk? Men det går jo an å bare si hei, og gå igjen. Såfremt hun føler seg komfortabel med å være ærlig nok til å si i fra hvis hun ikke orker besøk.

Hmm. Jeg får tenke litt på det.
(Les bakgrunnen for denne bloggen her)

onsdag 3. mars 2010

Hva passer deg best?

Har du lyst til å hjelpe, men vet ikke helt hvordan?
Jeg trives godt som besøksvenn, men tjenesten passer selvfølgelig ikke for alle. Det betyr ikke at du ikke kan hjelpe med noe anna! Røde Kors har heldigvis en haug av forskjellige aktiviteter de trenger frivillige til.

Liker du å jobbe med barn? Da kan du være leksehjelp, for eksempel. Eller du kan delta i barnegruppene. Du kan også hjelpe unge som trenger noen å prate med, i tjenesten "Kors på halsen".

Er du interessert i naturen, frisk luft og førstehjelp, kan du melde deg til Hjelpekorpset.

Omsorg handler heller ikke bare om å besøke eldre mennesker, du kan også besøke ensomme innsatte i fengsel, som visitor. Kravene for å bli visitor er litt strengere enn for besøksvenn.
Er ikke insatte noe for deg, kan du hjelpe innvandrere som ikke har så mange andre. Det er ofte vanskelig for dem å få norske venner, men de aller fleste ønsker å bli kjent med nordmenn slik at de kan lære om landet, tradisjoner og historie. Det handler om migrasjon og flerkultur.

Ønsker du å hjelpe psykisk syke, rusmisbrukere eller personer som nettopp har sluppet ut av fengsel, kan du kontakte Nettverkstjenesten.

Har du ikke tid til noe av dette? Du kan alltids gi en liten bit av deg selv ved å gi blod :)

tirsdag 2. mars 2010

Når hverdagen kommer i veien

Noen av dere har kanskje lagt merke til (jeg håper i alle fall det) at det er fryktelig lenge siden forrige blogginnlegg? Jeg har vært på besøk hos Lise (81) én gang siden forrige gang jeg skrev, men da fikk jeg aldri surret meg til å skrive noe etterpå. Og siden har jeg faktisk ikke vært hos henne!

Vi har en fast avtale på annenhver tirsdag, for at det skal bli enklere å planlegge for både Lise og meg. Men to ganger nå har hun måtte flytte på avtalen.

Første ganga var det fordi datteren som ikke bor her i Norge skulle komme på besøk. Jeg synes det er veldig koselig at hun er der med jevne mellomrom, jeg vet hun var der rett før jul også. Det er godt for Lise, og det er også godt for meg å vite at hun tar seg tid til sin gamle mor. Jeg vet hun har en datter til, men hun har ikke noe kontakt med henne, dessverre.

Andre gangen hun flyttet på avtalen, var det fordi hun måtte til legen. Ikke noe alvorlig, heldigvis, men når man passerer 80 har man ofte litt smågrums i kroppen man må behandle med jevne mellomrom. Det er livet.

Så var det i dag, da. Etter mye om og men, hadde vi avtalt kl 17 i dag. Men da jeg ringte på hos henne, var det ingen som svarte. Jeg prøvde flere ganger, og ringte også på telefonen, men det var ingen hjemme. Det har ikke skjedd før, men jeg kan jo se for meg at ettersom vi har flyttet på avtalen så mange ganger, kan hun ha tatt feil, rett og slett! Sånt skjer. Vanligvis ville jeg nok blitt litt bekymret for at noe kanskje har skjedd henne, men jeg vet at det kommer en hjemmepleier til henne tre ganger om dagen, siste gang kl 19 på kvelden, så om noe skulle vært galt, så har de nøkkel og kan låse seg inn. Det er jo klart at man tenker tanken når det dreier seg om eldre mennesker, og hun har faktisk falt en gang for ikke så lenge siden. Heldigvis har hun alarm hengende rundt halsen, og jeg hørte heller ingen lyder innenifra, så siden jeg vet at de kommer senere, tar jeg det med ro foreløpig.

Jeg har alltid med meg en liten bunke med blader til henne (Her og Nå, Familien, Norsk Ukeblad og Hjemmet), så jeg la dem bare på dørmatta, sammen med en liten lapp, og satser på at pleieren tar det med inn til henne. Så får vi prøve å avtale et nytt besøk når hun ringer meg, hehe.

Jeg merker at Lise er blitt en del av rutinene mine nå, for det føles rart at det er flere uker siden jeg har besøkt henne. Men jeg konkluderer med at det bare er positivt, så lenge det betyr at hun faktisk har andre ting enn meg som skjer i livet sitt :)