Hva er en hverdagshelt?

Har du egentlig tenkt over det? Ta deg 20 sekunder til å tenke litt på det. Du har tid til det. Vi er alle ofre for tidsklemma på et eller annet vis, men 20 sekunder er ikke så mye i den store sammenhengen.

Det er ikke et ord du finner i ordboka. Men det betyr ikke at det ikke er et viktig ord. Og det finnes antageligvis mer enn 6,8 milliarder forskjellige svar.

For meg er ordet hverdagshelt knyttet til dem som hjelper eldre mennesker. Jeg blir voldsomt provosert over måten eldre behandles på i dette landet. Man går ut av verden med mindre ære og verdighet enn da man kom inn, etter å ha gitt sitt til samfunnet i et helt liv. Derfor er jeg stor fan av stiftelsen Livsglede for eldre. Det er et helt fantastisk konsept, som bidrar til å gi de eldre en mer verdig og aktiv alderdom.

Men aller mest, handler det om den vanlige Per, Kari og Ali Nordmann som hjelper eldre i hverdagen. Som har respekt for dem, og ikke later som de ikke ser dem.

Det er ingen tvil om at vi bryr oss mindre om fremmede nå enn før. Det er sikkert flere grunner til det, blant annet er det blitt flere av oss, og samfunnet har dessverre gitt flere eksempler på at man kan risikere å bli skadet hvis man "blander seg i noe man ikke har noe med". Da ender man ofte opp med å se andre veien når man ser noen som trenger hjelp.

Men heldigvis er ikke alle sånn. Og jeg blir så rørt når jeg ser folk som tør å bry seg! Som i går, da jeg tok bussen hjem fra byen. Det kom en gammel, ustø mann på, som slet med å holde balansen ettersom bussjåføren begynte å kjøre før mannen rakk å sette seg (hva med et blikk i speilet først?). Han siktet seg inn mot det første setet rett bak døra, men sto og vaiet utrygt før den unge mannen som satt innerst i det setet tok et godt tak i armen hans og hjalp ham på plass ved siden av seg. Jeg ble faktisk stolt! Og glad.

Det er kanskje banalt, men utrykket "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg" gjelder absolutt i hverdagen. Det kunne kanskje vært Hverdagsheltenes motto?

Kan du ikke gjøre meg én liten tjeneste? Neste gang du ser noen som trenger hjelp, så ikke se den andre veien! Det tar deg kanskje 20 sekunder å hjelpe. Men 20 sekunder er ikke så mye i den store sammenhengen. For deg.

For den du hjelper kan de bety alt i verden.

Trist nyhet

Lise ble bare 81 år gammel.

Etter at jeg nok en gang møtte en stengt dør forrige gang jeg skulle besøke henne, har jeg prøvd å finne ut hva som hadde skjedd. Hadde hun havnet på sykehus igjen? Eller hadde hun bare glemt meg? Jeg slet veldig med å finne ut hva som hadde skjedd, pluss at jeg har vært i begravelse og arrangert utdrikningslag i mellomtiden, så derfor fant jeg ikke ut av det før i dag.

Jeg har prøvd å ringe både Lise og Hjemmepleien mange ganger, men ingen har tatt den noen steder. Jeg har lagt igjen beskjed, uten at noen har ringt tilbake. Til slutt ringte jeg til Røde Kors, og ba dem finne ut av det. Ti minutter senere ringte de tilbake og fortalte at hun dessverre døde for tre uker siden..

Jeg ble trist, men ikke sjokkert. Jeg har jo merket at hun ble dårligere, bare på de få månedene jeg kjente henne. Så det lå helt klart i bakhodet da jeg ikke fikk fatt i henne, at det kunne ha skjedd. Jeg hadde kanskje trodd at jeg ville få beskjed, ikke minst av søsteren som jeg faktisk har møtt og sendt meldinger om Lise med. Men dette er nok typisk et slikt tilfelle der ingen systemer samhandler og utveksler informasjon. Røde Kors fikk aldri beskjed av Hjemmetjenesten, som ikke visste om meg. Og søstra til Lise trodde Røde Kors ga meg beskjed. Så da satt jeg der, og visste ingenting.

Jeg ringte til søstra etter at jeg fikk beskjeden, og fikk kondolert. Hun tok det bra, og var ikke helt sjokkert hun heller. Hun hadde falt og slått hofta ut av ledd på nytt, og havna på sykehus. Hun hadde vært veldig skral, og da de besøkte henne hadde hun kjent dem igjen, men nesten ikke klart å prate. Dagen etter hadde hun sovnet inn. Hun hadde mange helseproblemer, som dårlig hjerte og nyresvikt, så det var kanskje bedre for henne å få fred.

Dessverre betød forsinkelsene i informasjonen at jeg aldri fikk gått i begravelsen. Det synes jeg er trist. Jeg ville gjerne vist en siste respekt, jeg har jo blitt litt kjent med Lise i alle fall. Om jeg skal kritisere noe av dette systemet, så er det at det burde informeres mer. Hjemmetjenesten burde visst om meg/at Lise hadde besøksvenn (såfremt Lise selv synes det var greit å dele den informasjonen, noe jeg vet hun gjorde), slik at de kunne melde fra om slike ting til Røde Kors, som igjen kunne melde videre til meg.

Men, sånn er dessverre livet. Noen får lengre tid på jorden enn andre, det er derfor det er så viktig at vi gjør det beste ut av den tiden vi har! Jeg håper mine besøk ble et lite lyspunkt i de månedene vi kjente hverandre. Jeg velger å tro det. Så håper jeg hun har det bedre der hun er nå, hvor enn det nå måtte være.

Hvil i fred.

Det led mot aften,
Din sol gikk ned.
Din smerte stilnet.
Og du fikk fred.

Er det noen hjemme?

I dag skulle jeg besøke Lise (81). Men, som flere ganger før, var hun ikke hjemme da jeg ringte på. Jeg vet hun skulle begynne på dagsenteret igjen, men det er ikke på tirsdager. Vi noterte både tid og klokkeslett i kalenderen jeg ga henne til jul forrige gang jeg var der, og hun pleier å ringe hvis det plutselig ikke passer, så jeg vet faktisk ikke hvor hun er eller hva som har skjedd.

Etter forrige gang, da det viste seg at hun var på sykehus, lagret jeg nummeret til Hjemmetjenesten på mobilen i tilfelle (er vel mer når enn hvis) det skulle skje igjen. Jeg har forsøkt å ringe dem flere ganger i dag, men surprise surprise, ingen som tar telefonen. Aner ikke om de også streiker? Kan vel ikke det, når det er folk som er avhengige av at de kommer hjem og gir dem medisiner?

Jeg er litt bekymret, ettersom jeg vet formen hennes ikke er allverdens. Men det er ikke så mye jeg får gjort, så jeg får bare se om Hjemmetjenesten ringer meg tilbake, eller om jeg eventuelt hører noe fra Lise selv eller søsteren hennes hvis det skulle ha skjedd noe. I mellomtiden satser og håper jeg på at hun bare hadde glemt det. Det ville jo ikke akkurat vært første gangen, i så fall!

(Du kan lese mer om bakgrunnen for denne bloggen her. Du kan også lese om hvordan du kan involvere deg, enten som besøksvenn, eller gjennom andre aktiviteter. Det finnes noe for alle!)

Ut av hi, dårlig samvittighet og gode nyheter!

Jeg beklager at det har gått så lenge uten blogginnlegg! Sannheten er at det faktisk har gått så lenge uten at jeg har besøkt Lise (81) også.

Etter at hun var på sykehuset ble hun innlagt på et sykehjem for rehabilitering. Planen var å besøke henne der, men jeg har selv vært ganske syk i en lang periode nå, så jeg har rett og slett ikke hatt mulighet, dessverre. Men, jeg ringte henne til påske og forklarte at jeg var syk, og at jeg skulle komme så fort jeg ble frisk igjen. Så jeg håper virkelig hun ikke har følt at jeg har forlatt henne. Jeg kan love dere jeg har hatt dårlig samvittighet, og tenkt masse på henne. Men jeg har hatt mer enn nok med meg selv den siste tiden, så jeg har bare måtte innfinne meg med at jeg rett og slett ikke har kunne gjøre noe med det, og akseptert det. Det var ikke lett, men livet tar av og til uventede svinger, og da må man bare følge med. Noen ganger styrer kroppen over viljen, og da har man ikke noe annet valg enn å lytte til kroppen.

Men nå går ting heldigvis bedre, både for Lise og meg! Sola skinner (akkurat nå i alle fall, været er jo like ustabilt som vulkanen på Island), det blir gradvis varmere, og sommeren nærmer seg endelig!

Jeg ringte nettopp Lise for å høre om hun hadde lyst på besøk, og da kunne hun glad fortelle at hun får komme hjem fra sykehjemmet i morgen! Det er jo strålende nyheter, jeg var litt bekymret for at hun kanskje aldri ble god nok til å komme hjem. Jeg kunne høre på henne at hun var glad for det, det er nok ikke bare jeg som synes at hjemme er best.

Så da blir det endelig nytt besøk til torsdag, det blir hyggelig! Jeg har mye å fortelle, og jeg tipper hun også har det, ettersom det er så lenge siden sist. Nå har vi enda en ting til felles, som vi kan prate om. Vi har begge hatt noen tøffe måneder, og er blitt mange erfaringer rikere. Noen ganger betyr ikke en aldersforskjell på 53 år noe som helst.

Sykebesøk

I dag har jeg vært på sykehuset og besøkt Lise (81).

Jeg var først veldig i tvil om jeg skulle ringe først, eller bare dra å besøke henne, og landet på det siste etterhvert. Tidligere i dag ringte også søsteren hennes meg og fortalte at hun fint kunne ta imot besøk, så da var det bare å tre på seg solbrillene og traske til sykehuset.

Jeg hadde hentet en liten bunke med ferske ukeblader til henne, og hadde også med et par stykker gulrotkake. Jeg bakte i går, så jeg tenkte det kunne være godt med litt søtsaker og en liten oppmuntring. På veien gikk jeg også innom og handlet en bukett tulipaner. Når hun ikke får vært ute i solen, får vi bringe våren inn til henne! :)

Jeg tror ikke søsteren hadde fortalt at jeg skulle komme, for da jeg kom inn døra (etter å ha funnet veien gjennom en uendelig labyrint av ganger. Hva er det med sykehus?) smilte hun stort! Det så ut som hun ble veldig overrasket, og veldig glad. Hun satte stor pris på alle tingene jeg hadde med, og vi ble sittende og prate en liten stund. Det er så lenge siden jeg har sett henne, så vi hadde jo litt å ta igjen! I tillegg ble også søsteren sittende, så jeg pratet en del med henne også. Jeg spurte selvfølgelig om hva som hadde skjedd (hun falt), jeg fortalte om den nye leiligheten jeg har kjøpt, og at jeg nå skal skaffe meg katt, og vi pratet litt om at hun kanskje må til rehabilitering etterpå.

Hun var heldigvis ved godt mot, og på en måte tror jeg faktisk hun synes det er ganske OK på sykehuset. Der har hun jo mange å prate med, de var fire eldre damer som delte rom. Jeg merker jo at hun begynner å bli litt gammel, hun husker ikke så godt, hører dårlig, og har generelt ikke så god helse lenger. Jeg tenker litt på om hun kanskje egentlig burde bodd på et senter, jeg tror hun ville trives godt. Der har hun jo masse andre folk rundt seg, og slipper å sitte alene hver kveld. Men, hun er nok ikke syk nok til å havne der ennå. Både dessverre og heldigvis.

Jeg synes egentlig det er ganske idiotisk det systemet som er i eldrepleien nå. For å få plass på et senter, må det faktisk være så dårlig stelt at man ikke klarer å ta vare på seg selv lenger. Selvfølgelig skal man få pleie når man er så syk, men jeg skulle ønske eldre som ønsket å bo litt mer sosialt også kunne få plass, uten å være så syke. Jeg tror de ville fått mye mer ut av alderdommen da, enn når de sitter på hver sin tue i hver sin blokk. Alene.

De eldre i landet vårt trenger ikke bare fysisk tilsyn. De trenger selskap og venner. Akkurat som du og jeg.

Les bakgrunnen for denne bloggen her.

Oppdatering

Jeg begynte så smått å bli litt bekymret, etter at jeg i dag morges fortsatt ikke hadde fått fatt i Lise (81).

Jeg forsøkte å ringe henne flere ganger i går ettermiddag og kveld, og jeg forsøkte også i dag morges. Til slutt ringte jeg Røde Kors' besøkstjeneste. Når man deltar på kursene for å bli besøksvenn, går de igjennom hva man skal gjøre hvis vi opplever slike situasjoner. Det er jo ofte gamle, syke og litt skrøpelige mennesker vi besøker, så det hender jo faktisk at noe er galt.

Det enkleste er bare å ringe til kontaktpersonen i Besøkstjenesten, og forklare situasjonen. Så det gjorde jeg. Siden jeg visste at Lise har hjemmepleier, ventet jeg et par dager for å se om jeg fikk fatt i henne. Hadde hun ikke hatt hjemmepleier, hadde jeg ringt med en gang.

Fordelen med å kontakte Besøkstjenesten, er at de vet nøyaktig hvem de skal ringe, og de har mer tyngde når det gjelder å finne ut hva som har skjedd.

Det viste seg at Lise er innlagt på sykehus, dessverre. Jeg tenkte at det kanskje var en liten mulighet for det, ettersom hun måtte flytte den forrige avtalen vår på grunn av at hun skulle til legen. Hun har, som så mange andre eldre, trøbbel med ledd som ikke vil fungere like godt lenger.

Jeg forsøkte å ringe henne for å høre om hun vil ha besøk, men hun tok ikke telefonen. Jeg skal prøve å ringe litt senere, men er litt usikker på om jeg bare skal stikke og besøke henne i morgen, selv om jeg ikke får spurt om hun vil ha besøk. Det kan jo hende at hun ikke er i form til besøk? Men det går jo an å bare si hei, og gå igjen. Såfremt hun føler seg komfortabel med å være ærlig nok til å si i fra hvis hun ikke orker besøk.

Hmm. Jeg får tenke litt på det.

(Les bakgrunnen for denne bloggen her)

Hva passer deg best?

Har du lyst til å hjelpe, men vet ikke helt hvordan?

Jeg trives godt som besøksvenn, men tjenesten passer selvfølgelig ikke for alle. Det betyr ikke at du ikke kan hjelpe med noe anna! Røde Kors har heldigvis en haug av forskjellige aktiviteter de trenger frivillige til.

Liker du å jobbe med barn? Da kan du være leksehjelp, for eksempel. Eller du kan delta i barnegruppene. Du kan også hjelpe unge som trenger noen å prate med, i tjenesten "Kors på halsen".

Er du interessert i naturen, frisk luft og førstehjelp, kan du melde deg til Hjelpekorpset.

Omsorg handler heller ikke bare om å besøke eldre mennesker, du kan også besøke ensomme innsatte i fengsel, som visitor. Kravene for å bli visitor er litt strengere enn for besøksvenn.

Er ikke insatte noe for deg, kan du hjelpe innvandrere som ikke har så mange andre. Det er ofte vanskelig for dem å få norske venner, men de aller fleste ønsker å bli kjent med nordmenn slik at de kan lære om landet, tradisjoner og historie. Det handler om migrasjon og flerkultur.

Ønsker du å hjelpe psykisk syke, rusmisbrukere eller personer som nettopp har sluppet ut av fengsel, kan du kontakte Nettverkstjenesten.

Har du ikke tid til noe av dette? Du kan alltids gi en liten bit av deg selv ved å gi blod :)

Når hverdagen kommer i veien

Noen av dere har kanskje lagt merke til (jeg håper i alle fall det) at det er fryktelig lenge siden forrige blogginnlegg? Jeg har vært på besøk hos Lise (81) én gang siden forrige gang jeg skrev, men da fikk jeg aldri surret meg til å skrive noe etterpå. Og siden har jeg faktisk ikke vært hos henne!

Vi har en fast avtale på annenhver tirsdag, for at det skal bli enklere å planlegge for både Lise og meg. Men to ganger nå har hun måtte flytte på avtalen.

Første ganga var det fordi datteren som ikke bor her i Norge skulle komme på besøk. Jeg synes det er veldig koselig at hun er der med jevne mellomrom, jeg vet hun var der rett før jul også. Det er godt for Lise, og det er også godt for meg å vite at hun tar seg tid til sin gamle mor. Jeg vet hun har en datter til, men hun har ikke noe kontakt med henne, dessverre.

Andre gangen hun flyttet på avtalen, var det fordi hun måtte til legen. Ikke noe alvorlig, heldigvis, men når man passerer 80 har man ofte litt smågrums i kroppen man må behandle med jevne mellomrom. Det er livet.

Så var det i dag, da. Etter mye om og men, hadde vi avtalt kl 17 i dag. Men da jeg ringte på hos henne, var det ingen som svarte. Jeg prøvde flere ganger, og ringte også på telefonen, men det var ingen hjemme. Det har ikke skjedd før, men jeg kan jo se for meg at ettersom vi har flyttet på avtalen så mange ganger, kan hun ha tatt feil, rett og slett! Sånt skjer. Vanligvis ville jeg nok blitt litt bekymret for at noe kanskje har skjedd henne, men jeg vet at det kommer en hjemmepleier til henne tre ganger om dagen, siste gang kl 19 på kvelden, så om noe skulle vært galt, så har de nøkkel og kan låse seg inn. Det er jo klart at man tenker tanken når det dreier seg om eldre mennesker, og hun har faktisk falt en gang for ikke så lenge siden. Heldigvis har hun alarm hengende rundt halsen, og jeg hørte heller ingen lyder innenifra, så siden jeg vet at de kommer senere, tar jeg det med ro foreløpig.

Jeg har alltid med meg en liten bunke med blader til henne (Her og Nå, Familien, Norsk Ukeblad og Hjemmet), så jeg la dem bare på dørmatta, sammen med en liten lapp, og satser på at pleieren tar det med inn til henne. Så får vi prøve å avtale et nytt besøk når hun ringer meg, hehe.

Jeg merker at Lise er blitt en del av rutinene mine nå, for det føles rart at det er flere uker siden jeg har besøkt henne. Men jeg konkluderer med at det bare er positivt, så lenge det betyr at hun faktisk har andre ting enn meg som skjer i livet sitt :)

En tankevekker

Det ble ingen kino på Lise (81) og meg.

Forrige gang jeg var på besøk hos henne, avtalte vi at vi skulle på kino og se "It's complicated" med Meryl Streep. Hun er nemlig en av favorittskuespillerne hennes. Vi hadde avtalt både tid og sted, og det virket som hun gledet seg til å gå på kino for første gang på 20 år!

Men akkurat der tror jeg problemet ligger. At det er 20 år siden sist. Da jeg ringte henne søndag for å bekrefte når og hvor før jeg bestilte billetter, var hun ikke like lysten lenger. Det er selvfølgelig helt greit, jeg vil jo ikke presse henne til å gjøre noe hun ikke vil! Så da endte det opp med at jeg kom hjem til henne som vanlig, i stedet. Da jeg var der spurte jeg henne hvorfor hun ikke ville på kino, og hun innrømmet at det var fordi hun var redd! Det gikk litt for fort, syntes hun. Og det må jeg jo respektere.

Det ble egentlig en liten aha-opplevelse for meg! Vi unge lever så utrolig fort og effektivt, livet vårt bare suser forbi. Vi omstiller oss i et enormt tempo. Nå reagerer vi med vantro mot folk som har jobbet i samme jobben i mer enn fire år. Selv har jeg jobbet fire forskjellige steder på tre år. Men sånn er ikke de som er litt eldre. De tar livet helt med ro.

Da jeg foreslo kino, var Lise veldig interessert. Hun sa hun hadde lyst, og jeg foreslo derfor neste møte, som var bare to uker etterpå. Mulig hun ble litt revet med av mitt engasjement, og så fikk kalde føtter når hun satt alene og fikk to uker til å tenke på det. Eller mulig jeg ble grepet av min ungdommelige effektivitet og trang til å gjennomføre alle planer med en gang. Jeg heller mot det siste.

Vi klager jo alle over hvor stresset vi er. Det forundrer meg ikke om ordet "tidsklemme" snart står i ordboka. Jeg merker selv at jeg blir stresset av folk som går for sakte foran meg. Hvorfor? Jeg har sjeldent så dårlig tid. Men de er bare så innmari ineffektive...

Kanskje er det de eldre som egentlig er livsnytere? Det tror jeg vi kan ha godt av å bli minnet på innimellom, alle sammen.

(Les bakgrunnen for denne bloggen her)

Varm start på besøksåret 2010

Selv om det er latterlige -15/20 grader ute, har jeg hatt en fin torsdag :)

Turen hjem til Lise (81) startet ikke så bra, ettersom kollektivtrafikken i Oslo ikke er spesielt effektive om dagen. Bussen var cirka 40 minutter forsinket, og jeg måtte ringe og si i fra at jeg ikke rakk å være der til avtalt tid. Men det er sånt som skjer, det er jo ikke noe vi kan gjøre noe med. Så lenge man sier i fra er det OK. Kjedelig, men OK.

Så fort jeg kom inn døra, var forsinkelsen og kulda glemt. Denne gangen husket hun at jeg skulle komme :) På bordet foran stolen min var det dekket med tallerken og kaffekopp. På kjøkkenet hadde hun satt klar oppskåret julekake hun hadde smørt med brunost og smør. Kjempekoselig!

Det var veldig hyggeligå se henne igjen, etter at det har gått litt lenger tid enn normalt på grunn av jula. Hun var også i godt humør, og praten gikk i ett! Vi snakka litt om jul, hva vi hadde fått, hva slags mat vi spiste og sammenlignet. Og hun ble veldig glad for julegaven fra meg, en kalender til å ha på veggen så hun husker når jeg kommer!

Jeg var litt bekymret for henne før jeg kom, siden det er så kaldt ute. Man ser historier om eldre som ikke vil bruke strøm fordi det er så dyrt, samtidig som de bor i gamle, trekkfulle leiligheter. Lises leilighet er ikke fullt så gammel, men hun har ikke peis, så det eneste varmealternativet hennes er elektrisk. Heldigvis hadde hun ovnen på fullt og det var godt og varmt. Det var godt å se!

Siden vi har fått prata masse sammen de gangene jeg har vært der, og begynner å bli litt kjent, tenkte jeg det kunne være fint å få henne ut av leiligheten litt. Hun har heldigvis TT-kort, så hun kan ta taxi rundt uten problem. Det gjør ting mye enklere. Det var ingen tvil om at forslaget falt i smak, hun var rimelig rask til å foreslå kino! Heldigvis viste det seg at også damer på 81 liker romantiske komedier, hehe, så vi fant raskt en film vi begge hadde lyst til å se. Så nå har vi kinodate om to uker :)

Det skal bli så godt å få henne til å være sosial! Jeg er veldig spent på hvordan hun synes det er. Om lyden er for høy, om hun klarer å lese teksten, om hun synes filmen er god, om det er for mye folk. Jeg håper det blir en suksess, sånn at vi kan gjøre det flere ganger! Hun er kjempeglad i å gå på kino, men trenger noen å gå med. Jeg er også glad i å gå på kino, men får aldri surret meg til å gå. Nå får vi i pose og sekk, begge to.

Hun husket godt forrige gang hun var på kino. Da så hun "Danser med ulver". Det er 20 år siden...

Jeg vet ikke hvem som gleder seg mest, Lise eller meg?