Det ble ingen kino på Lise (81) og meg. Forrige gang jeg var på besøk hos henne, avtalte vi at vi skulle på kino og se "It's complicated" med Meryl Streep. Hun er nemlig en av favorittskuespillerne hennes. Vi hadde avtalt både tid og sted, og det virket som hun gledet seg til å gå på kino for første gang på 20 år!
Men akkurat der tror jeg problemet ligger. At det er 20 år siden sist. Da jeg ringte henne søndag for å bekrefte når og hvor før jeg bestilte billetter, var hun ikke like lysten lenger. Det er selvfølgelig helt greit, jeg vil jo ikke presse henne til å gjøre noe hun ikke vil! Så da endte det opp med at jeg kom hjem til henne som vanlig, i stedet. Da jeg var der spurte jeg henne hvorfor hun ikke ville på kino, og hun innrømmet at det var fordi hun var redd! Det gikk litt for fort, syntes hun. Og det må jeg jo respektere.
Det ble egentlig en liten aha-opplevelse for meg! Vi unge lever så utrolig fort og effektivt, livet vårt bare suser forbi. Vi omstiller oss i et enormt tempo. Nå reagerer vi med vantro mot folk som har jobbet i samme jobben i mer enn fire år. Selv har jeg jobbet fire forskjellige steder på tre år. Men sånn er ikke de som er litt eldre. De tar livet helt med ro.
Da jeg foreslo kino, var Lise veldig interessert. Hun sa hun hadde lyst, og jeg foreslo derfor neste møte, som var bare to uker etterpå. Mulig hun ble litt revet med av mitt engasjement, og så fikk kalde føtter når hun satt alene og fikk to uker til å tenke på det. Eller mulig jeg ble grepet av min ungdommelige effektivitet og trang til å gjennomføre alle planer med en gang. Jeg heller mot det siste.
Vi klager jo alle over hvor stresset vi er. Det forundrer meg ikke om ordet "tidsklemme" snart står i ordboka. Jeg merker selv at jeg blir stresset av folk som går for sakte foran meg. Hvorfor? Jeg har sjeldent så dårlig tid. Men de er bare så innmari ineffektive...
Kanskje er det de eldre som egentlig er livsnytere? Det tror jeg vi kan ha godt av å bli minnet på innimellom, alle sammen.
(Les bakgrunnen for denne bloggen her)
