Første besøk!

Da har jeg møtt Lise (81).

Hun hadde ventet på besøk i over ett år, da jeg ringte på døren i dag. Det var et langt og ensomt år.

Jeg fikk vite litt om henne på forhånd, fra Røde Kors. Når man skal velge hvem man vil besøke, får man en kort oppsummering med alder, bosted, sykdommer og litt generell info. Jeg visste derfor at hun ikke var overveldende pratsom, og grublet litt på det i dagene før besøket. De som kjenner meg vet jo at jeg er *kremt*, i alle fall middels glad i å prate. Jeg var derfor både litt nervøs og litt nysgjerrig på hvordan det kom til å gå.

Det var en rar følelse å gå mot der hun bor, og vite at jeg skulle besøke noen jeg aldri hadde møtt, og ikke kjenner i det hele tatt! Tenk hvis vi ikke kunne fordra hverandre? Heldigvis kan man bytte venn hvis det ikke fungerer, selv om man så klart må gi det en sjanse først. Jeg var litt nervøs, jeg gruet meg litt, og gledet meg litt. Det føltes nesten som en date! For det handler jo om kjemi. Kom vi til å trives i hverandres selskap?

Jeg hadde kjøpt med en bukett med blomster til henne før jeg dro. Hun ble veldig glad for dem, og de ble plassert midt på stuebordet. Blomstene var knallrosa, og frisket opp i en ellers litt grå, trist og tom leilighet. Hun serverte meg Solo, men fortalte at den unge mannen som gjør ærend for henne hadde glemt å kjøpe kake, selv om hun hadde gitt ham beskjed om det. (Får forresten bestemødre en spesiell rabatt på Solo, egentlig? Kan virke sånn)

Hvordan starter man en samtale med noen man ikke kjenner i det hele tatt? Det er jo så mye å fortelle! Spesielt hvis man har levd i 81 år. Det ble litt famling i starten, men så kom vi godt i gang. Vi snakket om meg, jobben min, henne, døtrene, og ensomheten. Og samtalen gikk veldig fint! Hun fortalte gjerne om både det ene og det andre, men ting tar bare litt lenger tid. Jeg merket stor forskjell på tempoet på kommunikasjonen, og det fikk meg egentlig til å fundere litt over hvor enormt raskt vi unge kommuniserer med hverandre. Vi prater jo nesten forbi hverandre, ikke til hverandre.

Hun trives ikke veldig godt i leiligheten hun bor i nå. Hun flyttet dit for 2-3 år siden. Da jeg spurte hvorfor hun ikke trives, svarte hun "fordi jeg ikke kjenner noen her". Jeg vet det bor mange eldre i området, men hun kjenner ikke en eneste person. Og det er jammen ikke så lett å bli kjent med noen når man er gammel. Nye relasjoner fungerer ikke like enkelt som da vi var fem år og en felles glede over en boks med sand var nok til å bli bestevenner.

Jeg merket at hun var glad for å ha meg der. Da vi så på Dagsrevyen så jeg i øyekroken at hun stadig kikket bort på meg. Som om hun måtte sjekke at det faktisk var sant at det satt noen i stolen der. Hun fortalte at hun liker å gå på kino ("men det må være noe sånt romantiske greier, altså"), men har aldri hatt noen å gå med. Nå har hun det! Jeg ba henne følge med i avisen og si i fra hvis det dukket opp en film hun vil se. Ba henne også si i fra hvis det var et museum, en utstilling eller andre ting hun ville oppleve. Jeg tror det er en helt ny verden som åpenbarte seg for henne. En sosial verden hun ikke har vært en del av på mange, mange år.

Dette var bare et lite utdrag av de to timene jeg var hos Lise (81). Man kan ikke forvente så mye av et slikt første møte, man må alltid sparre litt før man blir bedre kjent og virkelig slipper den andre inn. Men jeg tror hun koste seg. Hun ville stadig fylle mer Solo i glasset mitt, som om fullere glass betydde lenger til jeg måtte gå.

Jeg føler meg ganske sikker på at hun får en god følelse i kroppen når hun ser på den rosa blomsterbuketten som står rett foran henne på stuebordet, som en stadig påminnelse om at det faktisk var noen som tok seg tid til å sitte i stolen hennes og prate med henne.

Om to uker skal jeg tilbake. Jeg håper hun husker å kjøpe Solo.

(P.S: Som besøksvenn har man taushetsplikt, så navn, bosted og slike ting skal ikke oppgis. Hun jeg besøker heter ikke Lise i virkeligheten.)