Når hverdagen kommer i veien

Noen av dere har kanskje lagt merke til (jeg håper i alle fall det) at det er fryktelig lenge siden forrige blogginnlegg? Jeg har vært på besøk hos Lise (81) én gang siden forrige gang jeg skrev, men da fikk jeg aldri surret meg til å skrive noe etterpå. Og siden har jeg faktisk ikke vært hos henne!

Vi har en fast avtale på annenhver tirsdag, for at det skal bli enklere å planlegge for både Lise og meg. Men to ganger nå har hun måtte flytte på avtalen.

Første ganga var det fordi datteren som ikke bor her i Norge skulle komme på besøk. Jeg synes det er veldig koselig at hun er der med jevne mellomrom, jeg vet hun var der rett før jul også. Det er godt for Lise, og det er også godt for meg å vite at hun tar seg tid til sin gamle mor. Jeg vet hun har en datter til, men hun har ikke noe kontakt med henne, dessverre.

Andre gangen hun flyttet på avtalen, var det fordi hun måtte til legen. Ikke noe alvorlig, heldigvis, men når man passerer 80 har man ofte litt smågrums i kroppen man må behandle med jevne mellomrom. Det er livet.

Så var det i dag, da. Etter mye om og men, hadde vi avtalt kl 17 i dag. Men da jeg ringte på hos henne, var det ingen som svarte. Jeg prøvde flere ganger, og ringte også på telefonen, men det var ingen hjemme. Det har ikke skjedd før, men jeg kan jo se for meg at ettersom vi har flyttet på avtalen så mange ganger, kan hun ha tatt feil, rett og slett! Sånt skjer. Vanligvis ville jeg nok blitt litt bekymret for at noe kanskje har skjedd henne, men jeg vet at det kommer en hjemmepleier til henne tre ganger om dagen, siste gang kl 19 på kvelden, så om noe skulle vært galt, så har de nøkkel og kan låse seg inn. Det er jo klart at man tenker tanken når det dreier seg om eldre mennesker, og hun har faktisk falt en gang for ikke så lenge siden. Heldigvis har hun alarm hengende rundt halsen, og jeg hørte heller ingen lyder innenifra, så siden jeg vet at de kommer senere, tar jeg det med ro foreløpig.

Jeg har alltid med meg en liten bunke med blader til henne (Her og Nå, Familien, Norsk Ukeblad og Hjemmet), så jeg la dem bare på dørmatta, sammen med en liten lapp, og satser på at pleieren tar det med inn til henne. Så får vi prøve å avtale et nytt besøk når hun ringer meg, hehe.

Jeg merker at Lise er blitt en del av rutinene mine nå, for det føles rart at det er flere uker siden jeg har besøkt henne. Men jeg konkluderer med at det bare er positivt, så lenge det betyr at hun faktisk har andre ting enn meg som skjer i livet sitt :)